Et spørsmål om tro

Av Erik Friis Reitan

En tekst om utstillingen Hypercube
Galleri Blunk, Trondheim, våren 2013

Gallerirommet og den hvite kuben kan ses som en scene for illusjoner hvor rammer, sokler og liknende er kulisser. Men vi kan også bruke det litt tørre ordet forhandlingsarena. Som betrakter går vi med på en avtale, og denne avtalen går ut på at det kunstneren produserer under merkelappen ”kunst” er berettiget en spesiell betraktning og forståelse. Forhandlingen av denne avtalen foregår i gallerisituasjonen når betrakteren møter kunsten. 

Daniel Slåttnes’ kunst opererer i spenningsfeltet mellom det som er spektakulært og det som er tørt og teoretisk. Hans fascinasjon for det som ligger i virkelighetens grenseland er lett å spore, og i denne utstillingen møter vi for eksempel en skulptur som er bare noen atomer stor - et arbeid som ikke bare kan ses som et lett humoristisk spark til minimalismen, men også et spørsmål om hvorvidt vi som betraktere er villige til å tro på at skulpturen faktisk er der. Den er jo bokstavelig talt nesten ingenting. 

Den minimalistiske tradisjonen innen kunsten startet som en reaksjon på modernismen, og kunstnere ble interessert i å aktualisere den konkrete kroppslige situasjonen som betrakteren befant seg i. Man ønsket å synliggjøre kunstens fysiske betingelser, rommet, soklene og de grunnleggende formene. Slåttnes’ arbeider forstyrrer forholdet mellom disse elementene. Det blir uklart hva som er rom, sokkel og skulptur, hva som er innside og utside og hva vi som betraktere egentlig skal foreta oss. Hvis skulpturen er usynlig men likevel tilstede, hva gjør den da med vår opplevelse når vi nærmer oss den?

Innen kvantefysikk er det ikke mulig for forskerne å observere sine forskningsobjekter. Mange av prosessene som foregår på atomnivå ligger dessuten utenfor vår logiske horisont og våre eksisterende vitenskapelige paradigmer. Forskerne må derfor gjette seg til hva som egentlig foregår, og skillet mellom tro og viten er ikke så klart lenger. Det viser seg at når vi kommer ned på det helt grunnleggende nivå av den fysiske virkeligheten er det ikke mulig å etablere sikker viten uten først å tro på de mest umulige muligheter. For eksempel at det faktisk kan være mulig for en partikkel, altså et objekt, å befinne seg på to steder samtidig. Observasjonen påvirker dessuten det resultatet som blir observert; det at det er en betrakter tilstede gjør at prosessene endrer seg, på samme måte som kunstverkets mening endrer seg etter betrakter og tidsånd.

Kunsten både oppstår og endrer seg i møtet med betrakteren. Men vil den fortsatt være der når åpningen er over og alle har gått hjem?